Havnasjonen Norge, sett fra bunnen

Vi har flest havforskere i verden, en av verdens største handelsflåter og femti år med teknologi under vann på sokkelen. Så dykket jeg ned i en av fjordene. Der så det ikke ut som en verdensledende havnasjon.

Lite fisk. Ødelagt tareskog. Nesten ikke sjøfugl. Plast. Og gamle bildekk på bunnen.

Skrevet av Svein Roger Selle

Nylig seilte vi Statsraad Lehmkuhl fra Bergen til Shetland og tilbake. Seksti kloke hoder fra forskning, politikk, forvaltning, organisasjonsliv og havnæringene. Om bord gikk vi sjøvakt, vi seilte skipet selv, og vi diskuterte i fem døgn hva slags havnasjon Norge egentlig er. Jeg hadde gleden av å bidra i planleggingen og moderere noen av samtalene. Noen dager etter dro jeg til Kvitsøy i Boknafjorden med kameraet. NM i undervannsfoto og seks timer på havbunnen.

En samling av Norges flinkeste havfolk ombord på One Ocean-ekspedisjonen “Norge på havet”, med Statsraad Lemhkul 2026.

Jeg har dykket i tretti år langs hele kysten. Jeg trenger ikke rapporter for å vite hva som har skjedd. Jeg husker hvordan det så ut før. Mer fisk. Mer tare. Mer liv.

Vi er blant verdens beste på havet der ute. Men kanskje er vi ikke like gode hjemme, langs kysten og i fjordene der vi selv bor. Det er den erkjennelsen vi mangler..

Vi er skikkelig gode på mange områder

Norge har mye å være stolt av. Vi er det landet i verden med flest havforskere i forhold til innbyggertallet. Vi har en av verdens største handelsflåter og en maritim klynge som leder an i utslippsfri sjøtransport. På sokkelen har vi på femti år bygget en offshoreindustri som er verdensledende på teknologi under vann. Og havbruk metter hver dag millioner av mennesker rundt om i verden. Vi har levd av havet i tusen år, og det meste av det vi kan, har vi lært fordi vi har vært nødt.

En erkjennelse handler ikke om å snakke Norge ned. Den handler om å se.

Men ikke alt er som det skal

Dette er ikke inntrykk fra ett dykk. Tallene sier det samme som øynene: Vi har mye å ta tak i hjemme. I Skagerrak har opptil 80 prosent av sukkertareskogen vært borte i perioder. Der den sto, legger det seg tepper av trådalger som hindrer ny tare i å spire. Kysttorsken sør for Stad er på et historisk lavt nivå. I Oslofjorden er den så godt som borte. Kysten og fjordene var matfatet vårt. Generasjoner har rodd ut og hentet middag utenfor stuedøra. Nå sender vi sjømat til hele verden, mens det mange steder langs kysten ikke lenger er torsk nok til ett måltid.

Villaksen står på rødlisten, og oppdrettsnæringen har store utfordringer. I glansdagene hadde Runde 800 000 sjøfugl. I dag er det knapt 100 000 igjen. De er ikke borte fordi noen skjøt dem. De er borte fordi maten ikke lenger er der de trenger den, når de trenger den.

Vi vet allerede mye

Tallene finnes. Rapportene er skrevet. Forskerne har sagt fra i mange år. Bjørn Haugland, daglig leder i Skift og med på samme seilas, har listet opp en rekke tiltak. Spørsmålet mitt er: Hvorfor har vi ikke gjort det?

Jeg jobber med endringsprosesser i virksomheter, og dette er et mønster jeg kjenner igjen. John Kotter fulgte over hundre virksomheter gjennom store omstillinger, og over halvparten strandet allerede på det første hinderet: For få kjente at det hastet. Det var ikke analysene som manglet. Det var følelsen av at de angikk noen.

Erkjennelse er ikke å vite. Det er å ha tatt det inn over seg, sånn at det ikke går an å fortsette som før. Folk har vondt for å endre seg av en analyse. De endrer seg lettere av noe de ser. og opplever. Jeg skulle ønske alle kunne se det jeg ser når jeg dykker. Hvor vakkert det er der nede, og hvor mye av det som er i ferd med å forsvinne.

Det er vanskelig å engasjere seg i det vi ikke ser og opplever selv.

Klimadebatten er en temperaturgraf. Havet er et sted. Oslofjorden angår oss fordi vi har badet i den, og derfor har folk der klart det som er så vanskelig andre steder. De har mobilisert. Det samme har de som rydder plast langs kysten. Plasthvalen på Sotra fortalte oss ikke noe forskerne ikke visste fra før. Men vi så den.

Førdefjorden er motstykket. Havforskningsinstituttet advarte i årevis. Lagmannsretten sa nei, og i juni sa Høyesterett det samme. Likevel var svaret en ny søknad. Ikke fordi noen mangler kunnskap, men fordi kunnskapen aldri ble til erkjennelse. Vi vet det. Vi har bare ikke tatt det inn over oss.

Belastningen kommer fra alle kanter

Den kommer fra jordbruket, fra oppdrett og kraftutbygging, fra fiskeriene, fra båttrafikken, fra veiene vi bygger, fra turistfisket og fra søppelet vårt. Og fra bildekkene våre: Slitasje fra dekk er den største enkeltkilden til mikroplast i Norge. Vi snakker om flere tusen tonn i året.

Gå ned på en hvilken som helst brygge i Norge. Der henger kasserte bildekk som fendere, slik de har gjort i generasjoner. Vi ser dem hver eneste dag. Ingen av oss har tenkt på dem som forurensning.

Ingen kommer i mål alene

Det var det viktigste seilturen lærte meg. Seksti mennesker med ulike bakgrunner og ståsteder, i fem døgn, uten mulighet til å gå fra hverandre. Etter noen vakter sammen snakket folk mindre som representanter for hver sin næring og institusjon og mer som mennesker. Uenighetene forsvant ikke, men de ble ærligere.

Det er kanskje det første vi må bryte: vanen med å snakke om hverandre i stedet for med hverandre. På land går forskere, næringsliv og politikere hver til sitt etter møtet. Om bord fantes det ikke noe sitt å gå til.

“Oppdrag fjordene våre”

Oslofjorden viser at det går an. Der begynte de ikke med tiltak. De begynte med et helhetlig kunnskapsgrunnlag: Hva er det faktisk som skaper problemene? Så tok de tak i det, kilde for kilde.

Det samme er vi i gang med i Hardanger. Vi samler et helhetlig kunnskapsgrunnlag for Hardangerfjorden, på skuldrene av arbeidet i Oslofjorden. Ikke for å peke på én næring, men for å vite.

Det bør vi gjøre for hele kysten. Kall det “Oppdrag fjordene våre”. En samlet mobilisering der alle som bruker kysten og fjordene, går sammen om å bedre tilstanden. Oppdrett, fiskeri, veiutbygging, kraftindustri, reiseliv, jordbruk. Alle. Ikke noen få som tar regningen for de andre, men alle – og med det vi faktisk vet som grunnlag.

Det er skipet på land. Ikke fordi det er hyggelig, men fordi ingen av oss kommer i mål alene. Vi må tørre å si at ikke alt er som det skal. Vi må tørre å snakke sammen uten å gå ned i skyttergravene. Og vi må tørre å si at løsningene finner vi bare sammen.

Her skal vi bo og leve

Vi skal fortsatt leve av havet og skape arbeidsplasser langs kysten. Men vi kan ikke kalle oss en verdensledende havnasjon uten å være like gode hjemme.

Det har jeg sett fra bunnen.